leserbidrag skrevet av:  av ingenvetomdennebloggen.blogspot.com

Vi kjører forbi og stopper bilen og jeg går ned til kaia selv om det er sperret av bare for å være der litt, du har kanskje sett klippene av gråtende ungdommer komme i land fra båter med tepper rundt seg, den kaia ja, MS Thorbjørn står der og jeg setter meg oppå gelenderet og kjenner vinden blåse i håret mitt. Så himla lykkelige og spente ungdommer vi har sittet her tett i tett, båten full av ryggsekker og bagger og dialekter fra hele landet, skarre-r-er og østfold-l-er, masse latter og nervøse stemmer, nye og gamle og båten går og vi kommer i land og de venter på oss, det henger et eller annet banner over Lillescena, sommerleir 06, 07, 08, 09, 10 og vi går opp den altfor bratte bakken til hovedhuset og de som kommer med trillekoffert har åpenbart aldri vært her før, herregud, trillekoffert på Utøya, er du dum eller, og vi kommer til toppen av bakken og ser husene, ser teltplassen. Vi er hjemme. En gang vi snakket om Utøya-følelsen, sa hun: ?Jonas Gahr Støres eneste mangel er at han ikke er oppvokst på Utøya?.

 Den intense lykken vi har opplevd sammen hver sommer siden jeg var tretten. Hvert år har jeg rømt hit, forsvunnet i drømmene mine, aldri før eller siden har jeg røyket så mye på seks dager, sovet så lite eller vært så lykkelig.

 Vi har tilbragt de beste sommerukene våre rad og rad, spist nugatti til frokost hver dag, løpt barbeint over teltplassen, laget middag med Kokken Pål, vært skremt vettet ut av etter spøkelsesturene midt på natta, kommet for seint til innledninger ved Bakkescena, stått i kø for den femte slushen i kiosken og vært snurt når Monica legget de som ikke var gamle nok til å kjøpe røyk. Der vi har overlevd på kaffe og latter under nattevaktene, våknet av skrikene til noen som har funnet padder i teltet sitt, den evige konkurransen om hvem som klarte å løpe først ut i det kalde vannet, den evige kampen mot Sentralstyret i fotballturneringa. Der vi har blitt brune, fått nye bestevenner og blitt forelska. Den sommeren vi tok to plastikkstoler og satte den på Kjærlighetsstien og pratet i timevis om skyer og evige spørsmål, det var virkelig en bra dag, og da vi kom tilbake ble vi kalt for useriøse klassesvikere. Grusen foran Kafébygget som vi har vaklet barbeint over, de lange kveldene bak matteltet med gitarer og sanghefter, alle de morningene vi har blitt vekket på leirplassen av introen til Flukta frå Dyreskogen, den ettermiddagen vi satt utenfor Skolestua og kysset og mimret om alle Utøya-somrene våre sammen, og sa at dette kanskje ble den siste sommerleirflørten vår, så himla mye kyssing, våryr er ikke halvparten av sommerleiryr engang. Alle de små minnene; haugen av sko ved inngangen til matsalen, det øyeblikket leiravisa ble hengt opp, alle nevene våre mot himmelen på siste verset av Internasjonalen, alle smilene, all lykken vi har delt sammen, sommer etter sommer.

 Av og til er det vanskelig å godta at noen ting aldri vil bli det samme.

Han tok fra meg to kompiser. En fysisk. En psykisk.

Jeg skulle vært der jeg og. Det var tilfeldigheter som avgjorde at jeg ikke dro. Hadde de vært litt flinkere til å overtale, hadde de mast bare litt mer. Noen ganger slår tanken meg, tenk om jeg hadde dratt. Hadde jeg overlevd? Hvor hadde jeg vært? Hvordan hadde jeg takla det i ettertiden? Jeg er fra Akershus, så jeg hadde vært en av de som hadde blitt igjen i Hovedhuset. Hadde jeg blitt der, ville det vært tilfeldigheter som avgjorde om jeg overlevde. Hvor ville jeg sittet i rom? Foran? Bak? Nærmest døra han kom inn gjennom? Men det er ikke disse tankene som får meg til å knekke sammen, ligge i fosterstilling og gråte. Jeg tenker på de andre kompisene mine som overlevde. De er fra et annet fylke, hadde jeg likevel bedt dem bli med på møtet i hovedhuset? Hadde jeg dratt kompisene mine inn i døden? Hadde jeg overlevd, men mista dem? Om bare en, hadde jeg aldri klart å tilgi meg selv.

 Han tok fra meg to kompiser. En fysisk. Det er tilfeldigheter som gjorde at de andre overlevde. Det er tilfeldigheter som gjorde at han ene ikke. Han skulle på do. Det var noe av det siste han gjorde. Det trykkes bilder av han overalt. Det er til og med lekket et bilde av den døde kroppen hans idet politiet kom. Et bilde jeg ikke ville se, men som jeg nå ser hver gang jeg hører navnet hans. Hver gang jeg hører om 22. juli. Om Utøya. Om pumpehuset. Huset der de andre kompisene mine oppholdt seg ville han sette fyr på. Han skulle brenne dem inne, og de som prøvde å rømme skulle han skyte. Han hadde glemt lighteren. På fastlandet. Det var dette som redda dem.

 Han tok fra meg to kompiser. En psykisk. Han har ødelagt ham. Den gode, snille gutten som alltid smilte. Han smiler fortsatt, bare ikke like ofte. Det knekker meg å se han. Jeg savner den gamle. Men jeg vet at han er der et sted. Og jeg skal finne han igjen. Han tok fra meg to kompiser, men jeg skal få dem tilbake. Så godt jeg kan. 

Om du har noe du vil skrive om 22 juli, send meg en e-post: lisewripnes@gmail.com

Det der med sorg er så vanskelig. Det er nå over ni måneder siden verdens fineste fetter ikke lenger var blandt oss, men likevel går jeg ofte på skolen med en klump i magen, det er noe som mangler i hverdagen. La meg likevel begynne et par uker før 22.juli: Mamma og resten hadde reist på hytta, og jeg levde livets glade dager alene i heimen. Det var på denne tiden den siste Harry Potter filmen hadde premiere og en morgen bestemte jeg meg for å ringe fetteren min som hadde sommerjobb i Oslo for å tvinge han med meg på kino. "Hei, skal vi dra på kino?" spør jeg han, og svaret kommer kontant "Ja, det er ledige billetter kl. 18.30 i kveld. er du med?" Egentlig hadde jeg ikke tid den samme dagen, men noe inni meg sa meg at denne sjangsen måtte jeg bare gripe. Jeg gjorde derfor alle mine plikter og planer på rekordtid, fikk slengt på med en kjole og et par solbriller og kommet meg inn til Oslo. På Oslo S ser jeg en gutt som ruver over de andre, og løp smilende mot han - verdens fineste fetter. Jeg fikk en rundtur i Oslo, og han viste meg så mange fine steder. Vi gikk blant annet forbi UiO, og han sa "om et par år sitter vi vel begge her," og jeg nikket kraftig. Selvfølgelig skulle vi det, vi skulle jo bli voksne sammen og alt. Da jeg kom hjem den dagen var jeg så lykkelig, og jeg tenkte for meg selv "det var jammen bra jeg dro i dag." Så snakket jeg ikke med fetteren min før 22.juli.

Da jeg hørte om bomben som hadde smelt i Oslo sendte jeg han en bekymret melding "Hei! Er alt bra med deg? Hørte det hadde smelt i Oslo, hva skjer? Ring meg!" Etter et par minutter ringte han tilbake. "Hei. Alt er bra med meg, jeg er på Utøya jeg vet du. Det har visst smelt ganske heftig der, men du trenger ikke bekymre deg for meg. Jeg har det helt supert her ute, koser meg skikkelig. Kan du være så snill og si ifra til tante, onkel og alle andre som spør at alt er bra med meg? Jeg kommer hjem om to dager, vi sees da." Sekundene senere fikk jeg en melding av min tante: "Hei. Ville bare si at alt er bra med "fetter". Vi takker gudene for at han ikke var i Oslo i dag, det kunne jo gått riktig galt." Jeg, slik som alle andre i Norge skrur på TVen, og ti minutter senere står det på skjermen "Vi har nettopp fått inn meldinger om skyting på Utøya. Vi kommer nærmere tilbake til dette når vi vet mer." Av en eller annen grunn turte jeg ikke ringe fetteren min, men vi ringte tanten min og ingen fikk kontakt med han. Det neste døgnet visste vi ingen ting, og jeg kan den dag i dag ikke riktig huske hva tiden ble brukt på. Jeg satt hvertfall og oppdaterte facebooken hans konstant i håp om han det skulle komme en "alt er bra med meg"-status, men uten hell. Søndag den 24.juli fikk vi beskjeden om at min kjære, høyt elskede fetter var skutt og drept på Utøya 22.juli 2011.
 
De neste dagene, ukene og månedene er fylt av sterke opplevelser. Noe av det tøffeste var å se pappa, den sterkeste, tøffeste, beste i mitt liv, knekkesammen i krapegråt, eller når tanten min holder rundt meg og hylgråter. Ingenting kan noengang slette de dype sporene disse opplevelsene har satt i meg. Å dra i begravelsen til sin 18 år gamle fetter var heller ikke lett, alt virket så uvirkelig. Gutten jeg et par uker tidligere hadde gått gjennom Oslo med, pekt på utesteder og sagt "dit skal vi, dit skal vi og dit skal vi når vi blir gamle nok" lå nå dekket med to meter jord. Livet har forandret seg kraftig etter sommeren som aldri vil glemmes. Da jeg fikk lappen tenkte jeg "skulle ønske jeg kunne kjøre til han og tute i oppkjørselen hans, slik han gjorde da han fikk lappen." Da jeg var så forelsket at jeg nesten lettet tenkte jeg "skulle ønske han kunne presse meg til å fortelle alt, slik jeg presset han til å fortelle om kjærligheten sin." Ja, hverdagen har forandret seg på så mange måter at det  ville tatt meg år og dag å fortelle deg alt. Men en ting er sikkert: Min fine, vakre, sterke fetter vil aldri bli glemt.