Noen tips til å tørre å åpne seg for andre, selv om det er lett å bli såret? Det er alltid viktig å være segselv og være ærlig med andre og mot seg selv som person. Jeg er alltid det, og det er fordi jeg vil vise verden hvem jeg er og vil ikke at noen skal like meg for noen andre enn den jeg er. Å være ærlig og åpen er en del av hvordan jeg er, men om du ikke er det, så tenk på at du må hoppe i saker og ta sjanser, om ikke kommer du til å sitte der som en ensom 80åring uten så vakre minner du kunne ha hatt, fordi du var redd. Elsk, lev, grin, få sommerfugler i magen - det er det livet dreier seg om!
Hva gjør man om man gang på gang har satset på kjærligheten, men at det aldri funker. Hva gjør man når man begynner å miste håpet om at det en dag kommer til å ordne seg fordi det aldri har gjort det tidligere? Selv om alt skjer for en grunn og alt det, så virker det av og til litt håpløst. Hva gjør man da? Vet dere hva? Jeg tror at om du har møtt noen gutter som ikke passet med deg, så har du noen fler erfaringer og et eller flere steg videre i riktig retning mot den gutten som virkelig kommer til å være den som gir deg håp, kjærlighet og tro på samme tid. Bare vent å se!
ville du forelsket deg selv om du skulle reise 10 måneder til USA på utveksling et halvt år senere? ett år som bare skulle bli ditt, som bare skulle settes av til deg selv og ingen andre. også blir du forelska og finner ut at du skal være alene i 10 måneder i USA samtidig som kjæresten din er hjemme i norge. ville du gjort det? Kjærligheten er det sterkeste i verden, og om det er dere to så spiller det ingen rolle hvor i verden dere er. Dere elsker hverandre fullt og holdent og kommer til å fortsette det om det er ment at det skal være dere to. Selvfølgelig vil det bli vanskelig og situasjonen kunne vært bedre, men jeg vet at det er bedre å ha en person du elsker, enn å leve ulykkelige liv uten hverandre pga avstand. "You're always with me, maybe not in distance, but in heart". Det er det fineste og viktigste.
Jeg vet en gutt liker meg, og jeg tror jeg liker han også. Vi har vært sammen på en god del fester, men ikke noe utenom det. Problemet er bare at aldersforskjellen er ganske stor (7 år), hvilket plager oss begge. Hva synes du om aldersforskjeller? Kjærlighet har ingen regler. Jeg synes ikke alder spiller noen rolle, det er hvordan man har det sammen som gjør det.
hva er det beste å vokne opp ved siden av Han? Han, Han, som i Han med stor h, den Han'en. The one and only. Det er vakkert og jeg føler meg heldig hver dag. Det bustete håret hengende ned over de blå øynene hans, det trøtte blikket, og armene hans rundt kroppen min som gir en følelse av at jeg er elsket.
"Hvordan tro på kjærlighet, når man vet hvordan det er?"(Siri Nilsen, et veldig treffende spørsmål for meg.) Hvordan satse på en gutt som er av den veldig opptatte typen? Hva kan jeg forvente? Han er interessert, vil møtes igjen, og nå har det gått to dager siden vi var ute sammen, og utenom en melding han sendte like etter at vi sa hadet(om at han koste seg masse og veldig gjerne ville møtes igjen), så har jeg ikke hørt fra han. Synes det er så vanskelig å slappe av.. Hvorfor IKKE tro på kjærlighet, når man vet hvordan det er å ikke ha noen? Jeg tror de fleste av oss som har vært forelsket ikke ville byttet den følelsen med noenting i verden. Selv om det går til helvete, selv om han var en drittsekk, selv om det ikke ble slik du ønsket så er det til syvende og sist verdt det. Det er verdt de fine øyeblikkene, sommerfulgene i magen, og forelskarusen. Kanskje det ikke føles slik når du er midt oppe i sorgen og fortvilelsen, men når du ser det litt på avstand så lærer du deg å sette pris på det fine, gjemmer det i hjertet ditt og tar det hele med deg videre som en erfaring. Man må ofre, feile og utforske litt før man finner den rette som regel, sånn er det bare. Men fyfaen det er verdt hver eneste tåre, bekymringsrynke og følelse av usikkerhet.
Hvordan kommer du over en person du elsker av hele ditt hjerte, men som du må gi slipp på? Det kommer litt an på hva som har skjedd og hvorfor du må gi slipp på personen, men det hjelper å tenke at dere to var bare ikke riktig. Dere er jo ikke sammen nå og det er en grunn til det, og hva den grunnen er kan man jo pønske på i evigheter, men det er bedre å bare deal with it og prøve å gå videre.
Jeg er vilt forelska i en gutt i franskklassen min. Fransktimene = å stirre på nakken hans. Men jeg kjenner han ikke, og vi har ingen felles venner. Hvordan skal blir jeg kjent med han? Jeg kan liksom ikke begynne å snakke med han ut av det blå. Hilsen sjenert jente! Add han på Facebook, følg han på Twitter - something. Tuller ikke! Det er lettere og internett er fint sånn sett(fint på alle måter egentlig). Kan fort bli kleint om man skal gå bort etter timen og bare "eyh, skal i kveld du da?". Så ta den enkleste veien først! Det jævligste som kan skje er at han er uinteressert, men da vet du det iallefall.
Den siste tiden har jeg holdt meg litt unna en av 'mine nærmeste venninner' fordi hun alltid setter gutter foran meg. Da hun i det hele tatt merket at jeg ikke bryr meg noe om henne lenger, har hun begynt å beskylde meg for ting jeg ikke har gjort, slengt dritt om meg til alle så jeg ikke skal ha noen venner, og vært direkte frekk mot meg. Allikevel sender hun meg meldinger hvis hun lurer på noe, men hun sier aldri takk for at jeg gidder å gi henne svar eller sette pris på noe. Jeg angrer hver eneste gang jeg gidder å bry meg, for jeg er egentlig ikke noe glad i henne lenger! Hva ville du gjort? Nei men herregud! Hun kan ikke kjøre over deg på den måten der. Det hadde jeg aldri funnet meg i. For at et vennskap eller et hvilket som helst forhold skal fungere så må begge parter gi og bidra for at det skal fungere. Hadde det vært meg så hadde jeg snakket med henne, og konfrontert henne med ting du har hørt hun har sagt om deg og fått høre hennes side av saken også. Klarnet opp! Kan godt være det er misforståelser og tøys også.
Når en gutt lukker seg for jenta han er forelsket i og stenger henne ute, kan det være bare fordi han er redd? Eller er dét bare noe vi håpløst forelskede jenter forteller oss selv så det skal bli mindre vondt å innse at han ikke vil ha oss noe mer? Sorry, men he is just not that into you. Er man forelska så er alt man vil er å være sammen, uansett om en er redd eller ikke.
Hvor lenge var det du og Simen "holdt på" før dere ble sammen? Hva synes du er for kort og for lang tid å vente før man blir "ordentlig" sammen? (Ikke svar "det varierer fra person til person", please. Gutten jeg er forelsket i vil enda ikke si om han vil eller ikke, og jeg vet ikke om jeg burde innse at det aldri kommer til å skje eller vente lenger. Hjelp, Lise!) Var vel et halvt år ca. Det er ingen fasit på hvor lenge man skal holde på. Pappa gifta seg med stemoren min Heidi etter å ha kjent henne i et halvt år, og de har nå vært gift i fem år! Du burde høre med han hvorfor han ikke vil være sammen, og si at du ikke vil gå å være usikker på hvor du har han. Snakk ut om ting du vil ha svar på!
Har du noen ideer til hvordan man kan spørre den fineste du vet om, som du holder på med, om dere skal bli sammen. På ordentlig.
"Hva er greia nå egentlig? Venninna mi sier at vi er kjærester.......haha" Sånn skjedde det med oss. Alle sa vi var kjærester, så innså vi vel bare at vi var det da.
Jeg lurer på hvordan man skal oppføre seg i forhold til en gutt som har hatt et langvarig forhold tidligere? Er det slik at jeg burde føle meg truet når de trolig hadde et fint og ganske langt forhold? Jeg har selv ikke hatt noe seriøst slik, og blir så usikker på om jeg bare blir en erstatning - men samtidig vet jeg jo at livet går videre og folk finner andre de kan bli like glade i..Hvordan skal man rett og slett forholde seg til en som har elsket noen før? Forstår at det kan være rart og vanskelig å tenke på at kjæresten har elsket noen før, men det er deg han er sammen med nå og det er DEG og ingen andre han elsker nå i dag. Så egentlig bør du bare være glad for det og tenke på hvor heldig du er som har han. Det er en grunn til at han ikke er sammen med eksen sin mer, og heller er sammen med akkurat deg. Han liker deg mye bedre, og kunne ikke drømt om noe annet. Believe me!
Hvordan finne selvtilliten og hjertet sitt igjen etter et brudd? Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har det ikke vondt, ikke godt heller. Jeg er bare tom, og jeg smiler ikke som da jeg hadde kjæreste, glede, lykke og smil. Fyll tomrommet med med venner, familie, reiser, og andre fine saker livet har å by på. Det er så mye mer enn bare kyss!
Har lurt på dette lenge, vet det er patetisk eller "åh det er så synd på meg"- spørsmål, men jeg lurte på hvordan kjærligheten som man får fra en far føles ut. Hvordan føles det å ha en pappa som gir kjærlighet? Mistet faren min i ung alder, så jeg vet ikke hvordan det føles i det hele tatt.. Det føles betryggende og sterkt. Jeg har alltid hatt et spesielt forhold til pappa, vi leser hverandre som åpne bøker og kan snakke om alt mellom himmel og jord. Pappakjærlighet er noe av det vakreste på jorda, men det er mamma, mormor, bror(og alle andre i familiens) kjærlighet også husk!
Han blir sikkert ikke så glad for at jeg publiserer dette innlegget her(men samtidig blir han glad vet jeg), fordi moren hans leser her, og da blir han flau. Haha. Men jeg bare må dele med dere noen av grunnene til hvorfor han er den fineste i verden. 
source: 
Isted så pøsregnet det ute. Jeg tok opp vinduet på vidt gap sånn at jeg kunne kjenne lukten av regnet og høre det enda bedre. Så la jeg meg ned i sengen med sangen over på høyt volum. Jeg så ut gjennom vinduet og opp i den blå himmelen med mange skyer i rolige bevegelser. Jeg begynte å tenke på at det er noen som tenker på meg der ute i den store vakre verden hver dag, og hver kveld før han legger seg. En som jeg sikkert ikke har møtt enda, en som ikke vet om meg. Alt han vet er at han savner noen i livet sitt som han kan lage sjokolade milkshake med midt på natta, noen han kan telle stjerner med ei kald desembernatt på vei hjem fra bursdagskalas, noen han kan ringe og si "jeg elsker deg mer enn jeg elsket pannekaker, da jeg var liten", noen han kan synge i dusjen med, noen han kan dra på storbyferie med ei helg i mars for vin og god mat, noen han kan diskutere filmer og bøker med, noen han kan dele alt i livet sitt med. På akkurat samme måte som jeg savner noen, og det er en så himla fin følelse. Det er faktisk noen der ute som en dag kommer til å få meg til å smile fra øre til øre selv på en dag med snøstorm og masse jobb, og noen som vil fylle magen min med femhundre sommerfugler. Hvor er du? Hvem er du? Jeg gleder meg til å møte deg, jeg. 
Det er sjelden jeg er så dyp som jeg skal være nå, men jeg trenger bare å få det ut fra hjertet og ned i skrift. For av og til kjennes hodet tungt, og hjertet lite men stort på samme tid. Jeg har som oftest bare fine dager, for jeg er over han, han er ikke her mer, og jeg blir ikke minnet på alt det fine vi hadde sammen, og alt det fine vi kanskje kunne ha blitt. Jeg tenker nesten ikke over det, for jeg har så mye annet og tenke på. Sånn var det når vi var sammen også, om vi ikke så hverandre på veldig lenge, så klarte jeg å glemme litt hvordan følelse i kroppen han ga meg. Det er rart med det, at man kan glemme noe så fint. Man kan fortelle om de hundre og en sommerfuglene i magen, og om hvordan man nesten kan ta på følelsene utenpå huden. Det er likevel ikke alltid sånn at en klarer å kjenne de om man ligger ensom i sengen og bare tenker på at sånn var det, iallefall ikke jeg. Jeg bare visste og vet fortsatt at det er verdens beste følelse.
