Jeg tenker på hvor heldig jeg er som har alle mine nære og kjære. Jeg har aldri mistet noen som sto meg veldig nær. Jeg har mistet oldeforeldre av alderdom, en naturlig og forventet død. Jeg har aldri blitt frarevet det kjæreste jeg har på en helt vanlig sommerdag. Jeg har aldri opplevd å komme hjem til et hus å føle at det er en som mangler. Jeg har aldri opplevd å sitte i bilen og høre på yndlingssangen til bestevennen min som ikke er blant oss mer. Jeg har aldri opplevd følelsen av å vite at man aldri skal få den gode klemmen med lukten av etterbarberingsvann fra pappaen min. Jeg har aldri opplevd å ikke skulle få høre latteren til mamma igjen. Jeg har aldri opplevd at jeg aldri skal få se lillesøster smile det smilet bare hun har. Jeg har aldri opplevd å få livet snudd opp ned av brutal urettferdighet. Jeg har aldri opplevd å miste noen som jeg elsker og lever for av hele mitt hjerte, og evig takknemlig er jeg for det.

Men til dere av dere som har det, så vil at dere skal lese dette diktet " Do not stand at my grave and weep" av Mary Elizabeth som er skrevet i 1932. Jeg har gjort litt om på det opprinnelige diktet, og skrevet det om til norsk på finest mulig måte.

Ikke stå på graven min og gråt, jeg er ikke der. Jeg sover ikke.
Jeg er de tusende vindene som blåser.
Jeg er diamantene som gliter i snøen.
Jeg er det fine, milde høstregnet.
Jeg er nordlyset
Jeg er de første solstrålene som  varmer om våren.
Jeg er stillheten i morgenlyset.
Jeg er sirkelen fuglene lager når de flvyr.
Jeg er de stjernene som skinner om natten.
Ikke stå på graven min og gråt, jeg er ikke der.
Jeg døde ikke.