leserbidrag skrevet av:  av ingenvetomdennebloggen.blogspot.com

Vi kjører forbi og stopper bilen og jeg går ned til kaia selv om det er sperret av bare for å være der litt, du har kanskje sett klippene av gråtende ungdommer komme i land fra båter med tepper rundt seg, den kaia ja, MS Thorbjørn står der og jeg setter meg oppå gelenderet og kjenner vinden blåse i håret mitt. Så himla lykkelige og spente ungdommer vi har sittet her tett i tett, båten full av ryggsekker og bagger og dialekter fra hele landet, skarre-r-er og østfold-l-er, masse latter og nervøse stemmer, nye og gamle og båten går og vi kommer i land og de venter på oss, det henger et eller annet banner over Lillescena, sommerleir 06, 07, 08, 09, 10 og vi går opp den altfor bratte bakken til hovedhuset og de som kommer med trillekoffert har åpenbart aldri vært her før, herregud, trillekoffert på Utøya, er du dum eller, og vi kommer til toppen av bakken og ser husene, ser teltplassen. Vi er hjemme. En gang vi snakket om Utøya-følelsen, sa hun: ?Jonas Gahr Støres eneste mangel er at han ikke er oppvokst på Utøya?.

 Den intense lykken vi har opplevd sammen hver sommer siden jeg var tretten. Hvert år har jeg rømt hit, forsvunnet i drømmene mine, aldri før eller siden har jeg røyket så mye på seks dager, sovet så lite eller vært så lykkelig.

 Vi har tilbragt de beste sommerukene våre rad og rad, spist nugatti til frokost hver dag, løpt barbeint over teltplassen, laget middag med Kokken Pål, vært skremt vettet ut av etter spøkelsesturene midt på natta, kommet for seint til innledninger ved Bakkescena, stått i kø for den femte slushen i kiosken og vært snurt når Monica legget de som ikke var gamle nok til å kjøpe røyk. Der vi har overlevd på kaffe og latter under nattevaktene, våknet av skrikene til noen som har funnet padder i teltet sitt, den evige konkurransen om hvem som klarte å løpe først ut i det kalde vannet, den evige kampen mot Sentralstyret i fotballturneringa. Der vi har blitt brune, fått nye bestevenner og blitt forelska. Den sommeren vi tok to plastikkstoler og satte den på Kjærlighetsstien og pratet i timevis om skyer og evige spørsmål, det var virkelig en bra dag, og da vi kom tilbake ble vi kalt for useriøse klassesvikere. Grusen foran Kafébygget som vi har vaklet barbeint over, de lange kveldene bak matteltet med gitarer og sanghefter, alle de morningene vi har blitt vekket på leirplassen av introen til Flukta frå Dyreskogen, den ettermiddagen vi satt utenfor Skolestua og kysset og mimret om alle Utøya-somrene våre sammen, og sa at dette kanskje ble den siste sommerleirflørten vår, så himla mye kyssing, våryr er ikke halvparten av sommerleiryr engang. Alle de små minnene; haugen av sko ved inngangen til matsalen, det øyeblikket leiravisa ble hengt opp, alle nevene våre mot himmelen på siste verset av Internasjonalen, alle smilene, all lykken vi har delt sammen, sommer etter sommer.

 Av og til er det vanskelig å godta at noen ting aldri vil bli det samme.