Jeg er ei jente med god selvtillit. Jeg er glad i megselv og kroppen min. Det er jeg stolt av å si, fordi jeg har jobbet for å komme dit.  Det har nemlig ikke alltid vært sånn. Jeg hadde komplekser da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg var tynn som en strek og har aldri hatt særlig til former. Jeg hadde et stort smil som jeg følte ikke passet til ansiktet mitt. Vi alle har vel på et eller annet tidspunkt oppdaget ting vi ikke liker med oss selv. Men det er slik vi er skapt, vi streber etter noe vi ikke har hele tiden. Har du stritt hår, vil du ha krøller, og har du krøller vil du ha stritt hår. Har du store pupper vil du ha små, og har du små pupper vil du ha store. Vi er håpløse bygd sammen sånn sett vi jenter.

Jeg så meg i speilet og klagde masse, og skulle så gjerne ønske jeg så slik og sånn ut. Det var ikke det at jeg ikke fikk oppmerksomhet fra guttene, eller ikke hadde venner, for det fikk jeg og hadde jeg i massevis av. Jeg var bare ikke fornøyd med det jeg så, og da hjelper det ikke med "åh du har så nydelig hår du, lise", eller "smilet ditt er så sjarmerende" når man ikke klarer å se det selv.  Det blir bare ledd bort, også kommer man hjem på kvelden, smiler til segselv i speilet og klarer virkelig ikke å se hva personen du fikk komplimentet fra snakker om. Det er en fæl og urettferdig følelse.

Jeg begynte å interessere meg mye for mote. Jeg oppdaget særpene modeller og jeg så skjønnheten med et skjevt smil uten en perlerekke av tenner, jeg så skjønnheten i lite former, jeg så skjønnheten i noe annet enn det jeg brukte å gjøre. Kanskje var det noe sant i de komplimentene jeg har fått opp igjennom? Javisst. Jeg innså at man kunne  være vakker som bare det, selv om man ikke så ut som  for eksempel Britney Spears(herregud som jeg elsket henne, haha). Jeg gjorde den "feilen" som vi fleste jenter gjør, vi sammenligner oss med andre. Man kan ikke være helt lik noen andre. Alle har forskjellig benbygning, forskjellig lengde på bena, forskjellige former, og det er så fint det. Vi kommer i alle forskjellige fasonger og farger. Tenk så kjedelig verden ville vært om alle var helt like? Så jeg begynte å se på megselv med nye øyne og begynte å fokusere på det jeg likte med megselv, istedet for det jeg ikke likte.

Aldri siden ungdomsskolen har jeg sagt at jeg vil se ut som noen jeg ikke overhodet kan se ut som. Har det vært snakk om realistiske ting, som for eksempel en bedre kropp så har jeg gjort noe med det. Jeg har sluttet med å sitte i sofaen og ønske meg ting, for det er sløsing av tid. Om du virkelig vil få deg en bedre kropp, så tar du på deg treningsskoene og gjør noe med det. Alle har muligheten til det, men husk at man aldri skal sammenligne seg og ha et mål om å se ut som noen andre, fordi vi alle er forskjellige. Du må jobbe med ditt utgangspunkt!

En siste ting jeg vil si er at vi ALLE har noe vi liker med utseende vårt, og hva det enn er fremhev det så mye bare du kan. Hvorfor skal man leve hele livet med å skjule noe som er så nydelig og spesielt som bare du har? Har du fine pupper, bruk utringning og vis deg fram. Har du et sjarmerende smil, flekk tenner og smil med hele ansiktet! Har du fin mage, gå i magetopp. Har du en bra rumpe, show them what you got girl!  Vi jenter er for fine til at vi skal gå rundt og være misfornøyde. Tro på at du er vakker og unik, for det er akkurat det du er!