Savner å være med på forestilling, danse meg gjennom magiske forestillinger med fine mennesker som jeg er glade i, ta på meg fine kostymer i hvitt, rosa, blått, orange - i alle regnbuens farger. Sminke meg med showsminke, og se utrolig flott ut på scenen med dyprøde lepper og et stort smil. Få masse applaus og fine ord av publikum som vet at vi har jobbet hardt med å få forestillingen til perfeksjon. Når alt er over så tar vi danserne på oss fint tøy, går ut og spiser og snakker om hvor talentfulle og hvor vellykket alt var. Som et eventyr.

Jeg danset i fjorten år regelmessig, men jeg anser meg som en danser enda. Det vil jeg alltid være i hjertet mitt. Jeg tar fortsatt megselv i å øve på piruetter foran speilet når jeg pusser tennene, og jeg er alltid den som danser mest på fest. Likevel så blir jeg aldri den danseren jeg en gang var fordi man vokser og livet fortsetter, jeg blir heller aldri 18 år igjen, for man kan ikke gå tilbake i tid. Bare i minnene, og det er det jeg har forsøkt å fokusere på med den bittersøte smaken i munnen av savn etter gamle dager på dansestudioet. Jeg forteller megselv at jeg er heldigere enn de fleste som har fått oppleve dansen på den beste måten. Jeg har lært av dansen at ting ikke kan vare evig, ting tar slutt, men da betyr det bare at når en dør lukkes, så åpnes en annen. Sånn prøver jeg å se på alt i livet, da blir ting litt lettere.Sant?

Er så glad for at jeg har vært en del av dansen, og den har vært med og formet meg til den jeg er i dag. Den har hjulpet meg, gjort meg frustert, glad, og full av kjærlighet. Så jeg vil bare si takk til deg dansen, tusen takk for alt du har gitt meg og fortsatt gir.