Leserbidrag fra Pernille

Den kalde luften som varslet om skifte i årstiden hadde meldt sin ankomst. Den brakte med seg en velkjent lukt. En lukt som kun fantes i byen hvor det hele startet. Hun så utover, dette vesle stedet hvor hun visste hun hørte hjemme. Dette stedet som skapte en ro i henne, en ro hun sjeldent følte andre steder. Alltid var det noe som knøyt seg i magen, noe som fortalte henne at hun ikke var tilfreds. På dette stedet eksisterte ikke denne følelsen. Den forsvant, omtrent like raskt som det vesle vindkastet som plutselig brakte høsten med seg.
Det var dette stedet som hadde introdusert henne for ham, og ham for henne. Det hørte fortiden til, men allikevel levde minnene. Han dukket opp på feil tidspunkt, som de fleste har en tendens til å gjøre. På et tidspunkt hvor livet ikke var tilrettelagt for den slags. Hvor det kun fantes rom for å leges etter den forrige hendelsen som endte i destruktiv krigføring.
Hun var usikker, usikker på om hun var i stand, om hun maktet, men det skjeve smilet og de store øynene overtalte henne. Hun lot seg rive med, som bladene på trærne.
Lik høsten, ble det stormfullt. Det var i de øyeblikkene hvor stormen stilnet, minnene ble skapt. De små ordene som ble utvekslet vokste seg til stadighet større og større. De utviklet seg til tirader og uttalelser man angrer seg i etterkant. I de stundene hvor sårende ord utveksles, tenker man ikke at dette muligens kan bli det siste man får sagt. I dette tilfellet ble det slik.

Hun ble sittende, fullstendig nedbrutt over de hatske ordene som ble hennes siste til ham. Hun fikk aldri sagt hvor høyt hun hadde verdsatt de fine stundene, de fine ordene og hvor vakker hun syntes han var den gangen, det som skulle bli deres siste møte. Hun ser ham fortsatt. Overalt. Hun kan fortsatt besøke han, selv om han ikke er tilstede. Tankene streifer sjeldnere innom han, noe hun bevisst har gjort til en vane. Hun makter ikke tenke for mye. Hun vet at han finnes et sted, et sted hvor hun alltid vil holde ham, der slipper han aldri fra. Den følelsen gjør det vonde lettere å takle.