Jeg er klar over at bloggen har vært tommel ned i det siste. Har vært på fylla litt for mye for å være ærlig. Uansett, så har jeg samlet noen av bidragene deres til deg innlegget "hvilke personer beundrer dere mest?". Og det er så mye fint, om du ikke orker å lese - les likevel. Blir varm inni meg av å tenke på at det er så mange gode og fine mennesker der ute.

Den personen jeg beundrer aller mest i hele verden er mamma, fordi hun har den evnen til å alltid skjønne hvordan jeg har det når jeg ikke engang vet det helt selv.

Jeg beundrer bestefaren min! Han får meg alltid til å smile ved å ta en sang fra sin ungdommelige tid.

Jeg beundrer mest de menneskene som jobber med eldre dag inn og dag ut, og som da vell og merke er gode mot dem. Jeg har sommerjobb på et slags...eldrehjem, og det å være på innsiden å se hva slags jobb alle disse menneskene gjør hver dag for at våre besteforeldre,foreldre, og medborgere lever godt er helt utrolig. Bak det du ser når du besøker sykehjemmet,eldrehjemmet,pleiehjemmet er en helt utrolig prestasjon som jeg virkelig beundrer dem for. Nå kan det jo være slik at svært få av slike hjem faktisk har det så bra, men jeg kan ikke gjøre annet enn å skryte av det jeg jobber på denne sommeren. Det gir meg et lite håp og en trygghet å vite at mennesker kan være så gode, og at min muligense opphold på et slikt hjem kan bli godt er flott. De har kanskje en jobb som er tildels dårlig betalt, som ligger langt nede på rangstigen og sånn; men fy faen for et arbeid disse menneskene gjør.

Før beundret jeg morfaren min aller mest i hele verden! Han var den gode, trygge og herlige mannen jeg bare var så utrolig glad i. Han var så gammel, hadde opplevd så utrolig mye og fortalte spennende historier fra gamledager. Da han døde i romjulen var jeg helt fra meg. Jeg savner han utrolig mye, og selv om han ikke er her sammen med oss nå, er nok han den personen jeg noen gang har beundret mest.

Jeg beundrer kjæresten min - han er der for meg når jeg selv ikke klarer det.

Jeg beundrer min kjære bestevennine, for hun har klart seg gjennom 3 år med vidaregående, samtidig som hun har vært alenemor, uten sertifikatet. Så hun har gått til barnehagen før skolen hver eneste dag, og gått til butikken for å handle mat, uansett vær og vind, og har aldri forventa noe hjelp. I tillegg til dette, har hun alltid tid til vennene sine, noe som er helt utrolig. Nå har hun komt inn på skolen hun håpte på , og jeg er ufattelig stolt.

jeg beundrer farmoren min. Hun har opplevd så mye vondt, både tap, sykdom og problemer, men likevel er hun den mest positive og varme personen jeg kjenner. Hun er ikke bitter på det livet har tatt fra henne, men takknemlig for det hun har igjen.

Jeg beundrer mange av vennene mine, jeg beundrer foreldrene mine som hadde ingen ting, men som har jobbet seg oppover og fått til såmye der de er i dag, jeg beundrer bestemor fordi hun er såutrolig smart, jeg beundrer lillebroren min som noen ganger stepper in for mattelærern i klassen sin, lillebroren min er kun 12, jeg beundrer de menneskene som følger sine drømmer og hopper spontant i det de mener er riktig, jeg beundrer de menneskene som verdsetter de små tingene her i livet og jeg beundrer noen ganger meg selv når jeg tenker etter hva jeg har gått gjennom og hva jeg har klart til dags dato.

Jeg beundrer farmoren min, det kommer jeg alltid til å gjøre. Hun har alltid stilt opp når det har vært noe. Og har datteren min trengt klær, har hun strikket ferdig ett par sokker på under to timer. Hun er 77 og passer gjerne en travel fireåring og synes det er helt topp folk fremdeles benytter seg av henne. Hehe, hun er fin.

Den personen jeg beundrer mest her i verden, er broren min. Han er seks år eldre enn meg, men jeg har ofte tatt rollen som storesøster. Han er født med Tourettes syndrom, og slet mye med det når han var yngre. Han ble mobbet, og manglet all mulig selvtillit. Han pratet ikke med foreldrene våre om det, men han pratet med meg om det. Når han ble 18, gikk alt nedover. Han isolerte seg selv på rommet sitt i tre år, og var meget deprimert. Jeg oppmuntret han til å melde seg på et prosjekt i hjembyen vår, som gikk ut på å få mennesker som sliter, ut i arbeid. Noe som gjorde han veldig godt. Han har nå en fantastisk kjæreste, gode venner som alltid stiller opp for han, og han skal i en alder av 26 år, nå bli samboer med kjæresten sin. Han har ikke bodd hjemmefra før, men jeg vet at han kommer til å klare seg utmerket! Alt dette har han klart på egenhånd, med et par dytt fra lillesøsteren sin. Jeg er så stolt av han, og jeg gleder meg til å besøke han i sin helt egen leilighet.

Jeg beundrer pappa mest. Fordi han har så mye kjærlighet å gi meg, og fordi han forteller meg hvor glad han er i meg hver dag. Det gjør at jeg smiler mange timer etterpå. Han er min bestevenn.

Min kjære Momo. Hun er den tøffeste jeg vet om. Hun har kjempet og kjemper seg fortsatt gjennom en grusom sykdom, som ville tatt knekken på de fleste. Men min Momo kjemper fordi hun er så glad i livet. Hun har taklet femti år med ekteskap og tre barn med glans. Hun kjemper for de som kanskje ikke kan kjempe selv og saker hun tror på. Hun har et hjerte som er større enn hva som kan beskrives. Aldri har jeg møtt en person som er så uselvisk som henne. Alle burde være som min Momo.

Jeg beundrer kollegaen min som skal pensjoneres til jul, som er den flinkeste, strengeste, sterkeste og morsomste kollegaen man noen gang kan ha! Hun er best. Men hun vet det ikke.

Jeg beundrer pappaen min, for når jeg kommer hjem fra jobb klokken åtte om kvelden sitter han på benken utenfor huset og bare ser ut på regnet, og vinker til meg. Han bare tar livet med ro & er verdens beste.

Det kommer mer!