Det er sjelden jeg er så dyp som jeg skal være nå, men jeg trenger bare å få det ut fra hjertet og ned i skrift. For av og til kjennes hodet tungt, og hjertet lite men stort på samme tid. Jeg har som oftest bare fine dager, for jeg er over han, han er ikke her mer, og jeg blir ikke minnet på alt det fine vi hadde sammen, og alt det fine vi kanskje kunne ha blitt. Jeg tenker nesten ikke over det, for jeg har så mye annet og tenke på. Sånn var det når vi var sammen også, om vi ikke så hverandre på veldig lenge, så klarte jeg å glemme litt hvordan følelse i kroppen han ga meg. Det er rart med det, at man kan glemme noe så fint. Man kan fortelle om de hundre og en sommerfuglene i magen, og om hvordan man nesten kan ta på følelsene utenpå huden. Det er likevel ikke alltid sånn at en klarer å kjenne de om man ligger ensom i sengen og bare tenker på at sånn var det, iallefall ikke jeg. Jeg bare visste og vet fortsatt at det er verdens beste følelse.

Men noen dager så kan jeg høre en sang som for eksempel "Adele- Someone like you", så kan jeg bryte sammen i gråt. Jeg legger meg i fosterstilling og gråter. Masse. Da bruker jeg å logge inn på mailen og lese alle mailene jeg sendte til han om at jeg ikke fikk sove, for at jeg bare lå og tenkte på hvor utrolig fin han var. Om at jeg savnet han så mye, men at jeg trøstet meg med at neste gang han kom skulle han være litt lengre enn tre dager. Jeg leser også mailene han sendte, mailer med kopi av flybillettene hans til Norge for å besøke meg. Om at han ville elske meg like mye når vi er 80 år og fortsatt går hånd i hånd når vi skal på butikken for å kjøpe glasscola og wienerbrød. Om at moren hans sa engang at når man elsker noen så kjenner man det i kroppen, og at når han møtte meg så visste han hva moren hadde snakket om. Sånne fine mail, som gjorde så godt den gangen, men som kan gjøre så jævla vondt av og til nå.

Tenker på hvor forelsket jeg var og lurer på hvordan jeg kunne gå fra å springe tusen mil av forelskelse til ingen. Hva skjedde? Jeg forstår det bare ikke. Kjærlighet dere, det er en rar, uforståelig, dum, men også så deilig ting.